Det spørsmålet konfirmanter oftest stiller, er det samme alltid: Er det lenge til det er slutt?
Hvis vi svarer OM EN LITEN STUND, er det noen som blir glade, og tenker at det er jo ikke lenge. Andre blir deppa – SÅ lenge! For en liten stund kan være både kort og lang.
De ordene jeg leste nylig, virker sikkert både rare og uforståelige, – som så mye av det vi driver med i kirka, vil noen si. Ordene jeg leste er hentet fra Jesu avskjedstale til disiplene sine – det vil si, de visste vel ikke helt at det var en avskjed, men Jesus visste det. Det er den lengste sammenhengende talen vi har i Det nye testamentet, den går over tre kapitler (NB: Så lenge skal ikke jeg tale nå!) Og så sa han ”om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg.” Det er jo som om Jesus leker gjemsel med disiplene sine.
Mange føler at det er nettopp det Jesus og Gud gjør med oss og – leker gjemsel. Det hadde da vært mye bedre for Gud og kirken om han hadde vært litt mer SYNLIG – og vi hadde sett han litt mer? Det er jo som om Gud skjuler seg og ikke vil bli sett – det er jo ikke rart folk syns det er vanskelig å tro!
For de fleste av oss, er livet og troen en vandring, mellom det trygge og det tvilende. Det er tider for tro og tider for tvil i livene våre. Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, sier Jesus. Og om en liten stund igjen skal dere se meg.
Hvor lenge varer egentlig en liten stund? Spør 4-klassingen som vente på at pappa eller mamma ska komme og se det han har laga. Da e som regel «berre ei lita stund» veldig mye lenger enn den oppleves førr oss som bare måtte gjøre oss ferdig med det vi holdt på med…
Den kristne tro handler om det som er usynlig. Paulus skriver at ”nå ser vi som i et speil, i en gåte.” Det er mye som er uklart, utydelig og gåtefullt. For troen handler om å se det som er usynlig.
Salige er de som ikke ser men likevel tror, sa Jesus til Tomas, disippelen som sa at han ikke kunne tro hvis han ikke fikk se og kjenne på sårene i hendene til Jesus. Han fikk jo det, heldige Tomas, både se og kjenne – men det var da Jesus sa at det var bedre å tro uten å se: Salige er det som ikke ser men likevel tror. Troen handler om det som er usynlig.
Og om det som er evig, det som varer lenger enn vi vet og ser og skjønner. En liten stund er et mellomrom, et mellomrom mellom to hendelser. Jesus snakket om de tre korte dagene, mellomrommet mellom den dagen han døde og den dagen han sto opp. Tre dager er ikke så lenge, i alle fall ikke for den som er død. For vennene som sørget, kjentes det sikkert som mer enn en liten stund. Men de fikk jo se han igjen, akkurat som han sa, og sorgen ble forvandlet til glede, akkurat som han sa.
Men Jesus snakket og om et større mellomrom, en liten stund som var mye lenger. Tiden fra Jesus for opp til himmelen, og fram til han skal komme igjen for å dømme levende og døde – altså to av de mange punktene om Jesus i trosbekjennelsen, som dere har strevd og lært dere utenat. Det er ikke akkurat en liten stund, etter vår beregning, foreløpig har det vart i 2000 år. I denne tiden er Jesus nær over alt og i alle øyeblikk.
Men nærværet hans er usynlig – og om vi ska fortsette med det å leke gjemsel som bilde – så e vi mange som sku ha ønska at Jesus ikke va fullt så god tell å gjemme seg.
Jesus snakket om begge deler. Det store mellomrommet, og det lille mellomrommet. Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, og så om en liten stund igjen skal dere se meg.
Jeg tror at Jesus også snakker om en ting til: om våre egne mellomrom: om tider og perioder i livet da Jesus virker skjult og gjemt. Tider der vi tviler, der vi ikke kan tro, eller vil tro. Tider da vi synes Gud leker gjemsel og aldri gir et lite pip. Tider da vi ikke ser verken Gud eller Jesus. Og det er ikke alltid bare en liten stund!
Kanskje husker dere at det siste jeg leste, handlet om en fødsel. Jesus sammenligner håpet med en fødsel. Her sitter en haug med mammaer som vet noe om akkurat det. I dag når disse fine unge blir konfirmert, kan det hende mammaene tenker på akkurat den dagen du ble født. Og det er helt sikkert ikke smertene dere tenker på, damer. Er det? Dere tenker på dette mennesket, det lille, skjøre, sårbare, som nå sitter her, er 15 år og skal konfirmeres. Dere gleder dere over dem, dere er stolte.
Håpet handler om å ser fram til noe man ikke kjenner. Noe man ikke vet hva er. Noe man tror er godt. Da disse konfirmantene ble født, ble de omringet av håp fra foreldre, besteforeldre, faddere. Håp for livet, for framtida. Håp om trygghet og frihet, om helse og glede.
I dag er dere også omringet av håp. Håp for framtida. Håp for livet. Håp om glede.
Når vi om litt ber for dere, legger hånda på hodet deres, tenner lys for dere, så er legger vi alle våre håp for dere over i Guds hender. Vi ber om at Gud er nær hos dere alle dager, inntil verdens ende. Gjennom dager med tvil og dager med tro.
For 20 år sia satt eg ved det som sku bli dødsleiet tell far’n min, sjøl om eg ikkje visste det da. Han hadde vært sjuk lenge, og fikk sterke medisina mot smertan. Han låg i sykesenga og eg satt ved sia av han. Vi prata sammen. Det va nokka som uroa han. «Eg huske ikkje fadervår lengre».. Alt eg klarte å svare va: «En teng e eg sekker på. Om ikkje vi klare å huske fadervår, så glømme ikkje han oss!» Da smilte pappa.
Om en liten stund ser dere meg ikke, sa Jesus. Sånn kjennes det ofte. Men vi er likevel ikke glemt av Gud! Om vi ikke alltid kan si at vi tror på Gud, så vet vi at Gud alltid tror på oss. Vi er sett av han. Og kanskje er det egentlig viktigere å være sett av Gud enn å se Gud?
Jeg skal se dere igjen, sier Jesus. Hjertet deres skal glede seg, og ingen skal ta gleden fra dere.
Det er håpet, det usynlige, evige håpet, som jeg ønsker at dere tar med dere fra dette konfirmantåret, fra denne dagen.
Vannmerket. Korset som ble tegna på deg da du blei døpt.
Du er sett og kjent og elsket av Gud.