Før lenge, lenge sia, da tida enda va ung, så snakka alle menneska på jorda samme språk. Gud hadde bedd dem om å dra ut og bosette seg over heile jordkloden – men det va noen som ikkje ville høre etter det Gud ba dem om. Istedenfor bestemte de seg for å bosette seg på ett (og samme) sted – ved elva Eufrat. Der lærte de seg korsen de sku lage murstein, og den kunnskapen ga dem nån store idea. De drømte om å bygge seg en stor by, med tjukke mura rundt, og med et tempel som va så stort, at røttern sku gå under selve jorda – og toppen sku vær så høg som himmelen sjøl.
Så de satte i gang med å bygge. Og etterkvært som muran blei tjukkar og tjukkar – og templet blei høgar og høgar – så blei menneskan meir og meir stolt av seg sjøl. De tenkte at no finnes det ikkje nokka som vi ikkje kan klare. Vi e like god som Gud – ja egentlig e vi enda bedre! Plana som han hadde med å spre oss utover heile jorda e bærre dum. Hvis vi blir her, så blir vi berømt – førr ingen har et så fint tempel – og en så fin by som oss!
Gud såg den fine byen og det høge templet som menneskan bygde. De så ganske så bittesmå ut før han, men han visste ka de tenkte. Ikkje lenge tell, så ville jorda bli heilt ødelagt på nytt – det kunne Gud se. Det her måtte han gjøre nokka med. Gud smilte før seg sjøl, da han satte plana si i verk.
«Send meg en murstein tell» sa en av byggeran en dag. «Ja ikke sant at det e en nydelig dag!» svarte medarbeidern hannes.
«Så nydelig utsikt det e her oppe» sa en anna. Da blei naboen hannes sur og sa «Kutt ut å sei stygge ting om nes’n min!!»«No må vi nu snart ha kommen heilt opp tell himmeln» sa en tredje. Og da begynte ho som jobba på sia av han å gråte og sa «Ka e det du meine, ser mann min ut som en frosk?!?»
Gud hadde gjort sånn at folkan hadde begynt å snakke forskjellige språk, og no førrsto dem ikkje lenger ka de andre sa. Så førrtærandes blei de på kværandre at de begynte å sloss – og snart måtte de gje seg med å bygge på tårnet. Tell slutt måtte de gi opp å bo i byen sin i det heile tatt. De som førrsto kverandre samla seg i gruppe, og ga seg ut på vandring ut i verden – etter ka slags språk dem snakka. Og sånn blei det som Gud hadde ønska – at menneskan sku bosette seg utover heile den vakre jorda som Gud hadde skapt.
Men korsen kunne verden bli tell det han egentlig hadde tenkt og ønska? Korsen kunne jorda og alt som fantes på den bli så vakkert og godt som det hadde vært i begynnelsen da den ble skapt? Det e ei anna fortelling. Og den trur eg dokker har hørt allerede.
Kor mange av dokker va det som såg IDOL-finalen på fredag? Kanskje enklar å spør kem så ikkje såg den? Ka e det med det å bli kjent som fascinere så voldsomt?
I dag har vi fått høre at det her med IDOL – det å skape seg et navn – det har vi menneska vært opptatt av sia vi blei skapt.
Noen har tenkt sånn at det va selve tårnet folket bygde som va synd – men eg trur ærlig talt at Gud va like stolt over det menneskan fikk tell å lage, som de va det sjøl. Det va ikkje det som va problemet.
Gud hadde bedd menneskan om å reise ut, og ta heile jorda han hadde skapt i bruk. Men menneskan nekta, og meinte at de visste bedre. De ville bestemme sjøl. «No e det vi som styre, og ikkje Gud..»
Gud har skapt oss alle med en fri vilje, det trur vi på. Vi e ikkje maskine som e ferdigprogrammert fra begynnelsen av. Vi e skapt tel å telpasse oss, og tell å løyse stadig nye utfordringe. Vi e grunnleggandes nyskjerrig, og har lyst på å lære nye ting. Men det betyr også at vi kan bruke evnan våres tell å gjøre det onde.
Det e ikkje ofte vi snakke om synd, lenger, i kirka vår, selv om vi ber om tilgivelse for syndene våre kvær søndag. Eg lærte en gang at synd va å bomme på målet. «Det va synd» sir vi kanskje da. Ja, det va akkurat det det va. På samtalegudstjenesta fikk vi høre om budan Gud har gitt oss som «bruksanvisning» på det å være menneske. Trur vi at verden ha vorre bedre hvis vi hadde gjort som budan ber oss? Neppe nokka tvil om det. Så synd da, at vi ikkje klare det..
Det å bli sett e grunnleggandes viktig både for ungdom og gamle. SE PÅ MEG! Rope vi ut, enten vi e på fotballbanen – eller på Instagram. Høre du etter?!? Ja den har vi alle fått hør oppigjenna livet.
I begynnelsa skapte Gud himmelen og jorda. Sånn begynne vårres bibel, og sånn begynne vårres liv. Gud skape. Gud skape oss i sitt bilde, med mulighet tell å velge, og med evne tell å gjøre det som e såre godt. Han skapte våres verden uendelig vakker og god. Dokker har sjøl sett bildan fra verdensrommet, av dennar lille, fantastiske blå klinkekula av en planet som e vårres hjem – midt i alt det nakne og kalde og grå.
Og like vel tar vi så dårlig vare på den, at vi før eller seinar må se oss om etter en ny klode å bo på, ska vi kunne overleve som menneskehet. Det e synd, kan du kanskje si. Ja det e akkurat det det e.
Vi har fått høre om kor verdifulle vi menneska e i Guds øya. At han elska kvær enkelt av oss så høyt, at han ofra seg sjøl og det mest dyrebare han eie, for at vi ska få kunne leve sammen med han.
Og likevel krenke vi Gud og hverandre med tanker, gjerninga og ord. Og vi e vel kjent med lysta tell det onde i vårt hjerte. Det e synd, kan du kanskje si. Ja, nettopp.
Det e så mykje som vil påvirke oss, som skyve på og drar I oss gjennom livet. Det e sjelden at livet går på skinne for å si det sånn. Mitt ønske førr dokker som e konfirmanta I dag e at dokker ska vite ka som e målet førr livet dokkers – og så være målsøkandes. Førr så lenge som du veit kor du ska, og kor du e – så e det ikkje så farlig om nokka skyve deg ut av kurs, og du kommer tell et sted du ikkje hadde tenkt.
Dere vet hva et vannmerke er? Et bilde eller en tegning i selve strukturen av en pengeseddel eller et verdipapir, som forteller om hvor det kommer fra og om verdien det har. Ikke lett å se – men det er der. På samme måte er det med korsmerket dere alle ble tegnet med da dere ble døpt. Det er i ordets rette forstand et vannmerke i oss alle. Og på samme måte som et vannmerke ikke lett å se i vanlig lys. Men i Guds lys er det tydelig som dagen.
For noen uke siden va eg på reise i Israel. Et av stedan vi besøkte, va Betlehem – byen der Jesus ble født. En av de viktigaste inntektskildene i byen e å lage alt mulig ut av oliventre. I dag vil eg gje et lite kors, lagd av oliventre i Betlehem til kvær av dokker som e konfirmanta her i dag. Som et minne om konfirmasjonstida, og før at det ska være litt lettar både for dokker og andre å se korsmerket som vi e tegna med. Gratulerer med dagen, og Gud velsigne dokker alle..
(Gi kors og bønnefolder.)
Ære være Faderen og Sønnen og den Hellige ånd som var og er og skal være En sann Gud, fra evighet og til evighet.